Hva er den beskyttende egenskapen til Tungsten Alloy

Som et representativt nedstrømsprodukt av ildfast wolframmetall, har wolframlegering med høy egenvekt utmerket skjermingsytelse i tillegg til egenskapene til ikke-radioaktivitet, høy tetthet, høy styrke, høy hardhet og god kjemisk stabilitet, og er mye brukt i kollimatorer, sprøyter , skjermingsskjold, skjermingstrakter, skjermingsbokser, skjermedepper, feildetektorer, flerfløyet rister og andre skjermingsprodukter.

Beskyttelsesegenskapen til wolframlegering betyr at materialet forhindrer stråling som γ røntgen, røntgen og β. Evnen til strålepenetrering er nært knyttet til den kjemiske sammensetningen, organisasjonsstrukturen, materialtykkelsen, arbeidsmiljøet og andre faktorer av materiale.

Generelt er skjermingsevnen til wolframkobberlegering og wolframnikkellegering litt forskjellig under samme råmaterialeforhold, mikrostruktur og andre faktorer. Når den kjemiske sammensetningen er den samme, med økningen av wolframinnholdet eller reduksjonen av bundet metallinnhold (som nikkel, jern, kobber, etc.), er skjermingsytelsen til legeringen bedre; Tvert imot er skjermingsytelsen til legeringen dårligere. Under de samme andre forholdene, jo større tykkelsen på legeringen er, desto bedre skjermingsytelse. I tillegg vil deformasjon, sprekker, smørbrød og andre defekter alvorlig påvirke skjermingsytelsen til wolframlegeringer.

Skjermingsytelsen til wolframlegering måles ved Monte Carlo-metoden for å beregne røntgenskjermingsytelsen til legeringen, eller ved eksperimentell metode for å måle skjermingseffekten til legeringsmaterialet.

Monte Carlo-metoden, også kjent som statistisk simuleringsmetode og statistisk testmetode, er en numerisk simuleringsmetode som tar sannsynlighetsfenomen som forskningsobjekt. Det er en beregningsmetode som bruker prøvetakingsundersøkelsesmetode for å få statistisk verdi for å estimere ukjent karakteristisk mengde. De grunnleggende trinnene i denne metoden er som følger: konstruer en simuleringsmodell i henhold til egenskapene til kampprosessen; Bestem de nødvendige grunnleggende dataene; Bruk metoder som kan forbedre simuleringsnøyaktigheten og konvergenshastigheten; Anslå antall simuleringer; Kompiler programmet og kjør det på datamaskinen; Behandle dataene statistisk, og gi simuleringsresultatene av problemet og nøyaktighetsestimatet.